Advokatforeningens hovedstyre har avgitt en uttalelse om at advokatfullmektiger ofte vil ha en særlig uavhengig stilling. Det er så dårlig juridisk skjønn at Advokatforeningen bør skamme seg.
Etter at Arbeidstilsynet ila revisjonsselskapet Ernst & Young en millionbot på grunn av ulovlig overtid, skjelver Advokatforeningen i buksene. Advokatfirmaene står nå for tur. Der jobber nyutdannede jurister som advokatfullmektiger. De jobber ”døgnet rundt” for en fast årslønn. De er i en såkalt lærlingposisjon, ref. Justisdepartmentets rundskriv G25/1997 :” Stillingen som advokatfullmektig er ment som en læretid hvor fullmektigen skal dyktiggjøre seg for å utøve advokatvirksomhet. Fullmektigen skal i denne tiden lære litt om de forskjellige sider ved advokatgjerningen.” At advokatfullmektigene er i en uselvstendig posisjon følger også av stillingstittelen. Som advokatfullmektig har de fullmakt fra Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet til å jobbe som advokat. Men advokater er de ikke. I stedet representerer de i realiteten en egentlig advokat.
Advokatfullmektigene jobber med reelle saker og det blir utstedt høyst reelle fakturaer for deres arbeid. Men de er ikke ”frie” med hensyn til den rådgivningen de gir. De blir overvåket av sin såkalte ”prinsipal” – en advokat som har påtatt seg å lære dem opp. Ifølge ovennevnte rundskriv skal ” Praksis som advokatfullmektig skal derfor utføres under prinsipalens kontroll og instruksjon.”
Advokatfullmektigens status er selvfølgelig ikke ukjent for Advokatforeningen, tvert imot er ovennevnte sitater inntatt i Advokatforeningens egen ” Veiledning for ansettelse og oppfølging av advokatfullmektiger”.
Når DNAs hovedstyre likevel presterer å mene at en advokatfullmektig kan ha en ”særlig uavhengig stilling” er det åpenbart at det er næringsinteressene til de store medlemmene som har vunnet over den juridiske fornuft. Men glemmer foreningen at også advokatfullmektigene er deres medlemmer – og kanskje morgendagens store medlemmer?
Overtidsbetaling i advokatyrket har vært et ikke-tema siden tidenes morgen. Til tross for klare rettigheter til overtidsbetaling ved arbeid utover 40 timer pr uke i arbeidsmiljøloven. De samme advokatfullmektigene som aktivt krever overtidsbetaling på vegne av sine klienter, krever selv ikke et øre overtid fra sin egen arbeidsgiver? Hvorfor ikke? De kjenner i hvert fall loven bedre enn de fleste. Fordi det ikke vil være ”populært”. Og ja, i advokatfirmaene er det viktig å være populær. Det er bare slik man kommer opp til det ultimate partner-nivået.
Men kjære advokatfullmektig: Er det verd slitet? Er det verd å slave rundt dag ut og dag inn? Smile til diverse sjefer som ”bare” ønsker at du ser litt på ditt og datt – helst i går, men det holder til i morgen kl. 08. Selv julaften og nyttårsaften jobber du også dersom ”saken krever det”? Får du klapp på skulderen og takk for at du står på? Hvor mye (les: lite) av egen verdiskapning blir utbetalt i lønn til deg? Hvor mye sitter din prinsipal igjen med? Har du noen garanti for at du blir tilbudt partnerskap en dag? Er det kanskje viktige ting i livet som du må nedprioritere for å jobbe vettet av deg for en prinsipal som bryter arbeidsmiljøloven over en lav sko?
Jeg skal ærlig innrømme at den utbytting som foregår av fullmektigene i advokatfirmaene, var en av årsakene til at jeg selv valgte å bli rettshjelper fremfor å jobbe som advokatfullmektig. Ingen bestemmer over meg. Fra først dag har jeg bestemt når jeg skal jobbe, med hvilke saker jeg skal jobbe, hvor mye jeg skal jobbe, når jeg skal ha ferie og så videre. Og den verdiskapning jeg har skapt, beholder jeg selv etter at marginale utgifter er betalt. Å være rettshjelper er frihet.
Dersom du ønsker å vite mer om reglene for overtid, se Webjuristenes artikkel «Reglene for overtid».
Rettshjelperbloggen 