Artikkelen finner du her.

Jeg fikk raskt svar fra Lotteritilsynet (LT) den 22.12.10 (klikk på lenken over), men har dessverre ikke vært like rask med å formidle dette videre på bloggen.
LT sier at lotteri bare kan være til inntekt for et humanitært formål, og etter tillatelse fra LT. De tar ikke stilling til om det Celltt bedriver er lotteri, fordi de antakelig ikke har fått bakmennene i tale. De har vært i kontakt med Aspiro som formidler tjenesten. Aspiro opplyser at de har avsluttet samarbeidet med Celltt, og at tjenesten ikke lenger er tilgjengelig i Norge. LT vil derfor ikke foreta flere undersøkelser.
Skjønner at LT har annet å drive med, det er diverse pengespill og div. stiftelser som bør sees nærmere etter i sømmene. Det viktigste er oppnådd (hvor mitt bidrag er ett av mange), og det er at Celltt ikke lenger lurer Norske duster som meg,  – om de ikke allerede har funnet på andre måter å lure oss på.

I dag var jeg innom Platecompagniets nettside, hvor det kom ett sprettoppvindu som inviterte meg til å delta i spørrekonkurranse med en Iphone 4 som premie. Jeg har lyst på en Iphone og liker spørrekonkurranser, og klikket “OK “. Det kom opp 10 enkle spørsmål, som f.eks. bilder av Steve Jobs og Bill Gates, og man skulle klikke på hvem som startet Apple.
 Jeg ble bedt om å taste inn mobilnummeret mitt for å få testresultatet, og da kom det opp et nytt vindu med ”Gratulerer, du kom til superfinalen! Skriv inn din spillkode.”
Jeg fikk samtidig en SMS om at jeg hadde svart riktig på 8 av 10 spørsmål. I SMS’en var det også en kode som skulle legges inn på nettet for videre deltakelse.
Jeg lot meg rive med og la inn koden uten å finlese det som stod med liten skrift nederst på siden. Og klikket ”DELTA”
Jeg fikk imidlertid med meg det som sto øverst om at de er ”Sertifisert til å samarbeide med Telenor, Netcom, Tele2, Ventelo” mfl, og regnet med at dette var seriøse saker.
Men så mottar jeg en ny SMS hvor det står at ” spillet vil foregå 16.12. kl. 16.00. Lykke til! Du har nå betalt for tjenesten. Tjenesten koster 200 kr.”

Jeg hadde absolutt ikke skjønt at jeg hadde bestilt en tjeneste til 200 kr, og da jeg  prøvde å bla meg tilbake til leveringsbetingelsene via nettleseren, kom disse ikke opp igjen.
Ved å svare på spørsmålene på nytt og et annet mobilnummer, kom siden til slutt opp og den ser sånn ut:

(Klikk på bildet for større bilde)

Lipron balanserer på kanten til å overtre bestemmelser i både markedsføringsloven og lotteriloven, men har nok antakeligvis sitt på det tørre rent juridisk. Men særlig god markedsførings- og forretningsskikk er det ikke de bedriver, sleipingene. Klarer de å lure 100 duster som meg om dagen, blir dette på 7,5 mill kr i året. Ikke verst, men jeg håper dette bloginnlegget skal bidra til å stanse lureriet.

Jeg innså selvfølgelig at Fotoknudsen ikke utelukkende hadde altruistiske motiver for å tilby meg gratis og ubegrenset lagringsplass – deres produkter er bare museklikk unna deres Minnebank.  Jeg trenger faktisk fotoprodukter og all den tid en egendesignet ”foto-kopp” markedsføres til en pris av kr 99 kroner og foto på lerret til kr 199, virker prisene konkurransedyktige. Jeg går i gang med godt mot.

Flere timer senere har jeg ikke så mye mot igjen. Til tross for at jeg anser meg selv som over gjennomsnittlig oppegående på nett har jeg brukt mye tid på å designe 5 ulike fotoprodukter. Klokken nærmer seg tre om morgenen og jeg har kommet til siste siden i bestillingssiden og hva skjer? Jo, plutselig har det sneket seg inn et ekstraprodukt jeg ikke kan huske å ha bestilt: ”grunnpris”. Riktignok er jeg nå ganske trett men jeg er hundre prosent sikker på at jeg ikke har klikket for å kjøpe noe som Fotoknudsen kaller ”grunn”, det står likevel ”grunnpris kr 29,-” på min bestilling. Jeg sender Fotoknudsen en e-post hvor jeg forklarer at jeg ikke ønsker ”å kjøpe noe “grunn” – og jeg ønsker slett ikke betale for “grunn”. ”

Jeg antar dette er et forsøk på å tjene inn igjen kostnadene med systemutvikling og serverleie for Fotoknudsen? Normalt er ikke nett-tjenester dyrere enn tjenester som bestilles over disk. Min virksomhet – Webjuristene – har for eksempel halv pris sammenlignet med tradisjonelle advokatfirma. Nettkunder til en butikk legger minimalt, om noe, beslag på selgeransattes arbeidstid. Dersom jeg skulle bestilt mine fotoprodukter i Fotoknudsens butikk ville jeg minst okkupert en selger en halvtime, kanskje en time. I stedet for rabatt blir jeg tvunget til å betale for noe kryptisk.

Til tross for en gryende irritasjon over at Fotoknudsen først nå i siste kjøpstrinn finner det for godt å vise frem det obligatoriske produktet ”grunn”, fortsetter jeg. Kan vel ikke kaste bort all den tiden jeg har brukt på å utforme mine fotoprodukter for å kun slippe å betale kr 29,- for ingenting…

Men når Fotoknudsen også mener at jeg skal betale kr 60 i porto for å hente mine produkter i en av deres butikker så er ikke min misnøye lenger gryende, men monumentalt tilstedeværende. Som jeg skriver til Fotoknudsen så synes jeg det er svært ”irriterendes med skjulte tillegg på slutten når man har brukt halve natten på å legge inn bestilling og ikke har noe reelt valg enn å fullføre” og jeg konstaterer at jeg ikke liker å ”betale kr 60 i porto når jeg skal bruke mine egne ben og min tid for å hente bildene i deres butikk. Med kr 90 i skjulte tillegg innebærer det et pristillegg på min ordre på min. 15 %. Mon tro hva forbrukerombudet ville sagt om det…”.

To dager senere får jeg svar fra Peggy Carlbom hos Fotoknudsen. Peggy går rett på sak og uten noen innledende høflighetsfraser får jeg forklart at ”grunnpris er en produksjonskostnad, og følger hver ordre. Det kommer klart frem fra prislisten.” Unnskyld meg, men er jeg virkelig så dum som Peggy her insinuerer all den tid jeg trodde at en fotokopp som markedsføres til kr 99 på denne måten også vil koste kr 99? Prislisten som hun omtaler har jeg problemer med å finne selv når jeg jakter på den. Når jeg nå finner den, ser jeg at teksten ” Ordrer som inneholder bilder og bildeprodukter tilkommer en grunnpris på kr. 30,-” er sneket inn med gråmelert (dvs lite synlig) skrift helt nederst, milelangt unna prisinformasjonen om f.eks ”Kopper og krus”.

Når det gjelder portotillegget for egen-henting forklarer Peggy dette slik: ” Det er en relativt stor kostnad knyttet til utsendelse av ordrer til butikkene. Dette er bakgrunnen for innføring av porto på butikk-ordrer.” Dette er i beste fall en innrømmelse av at deres testvinnende system hvor brukeren selv kan velge butikk, ikke har innebygget kanalisering av ordrene til den aktuelle butikk. I verste fall er dette en regelrett løgn. Jeg har vanskelig for å tro at deres testvinnende system ikke har slik auto-kanalisering av ordrene.

Peggy tilføyer til slutt ”Jeg gjør deg imidlertid oppmerksom på at det kun er halv porto på ordrer som hentes i butikk.” som angivelig skal sette spikeren i kisten for enhver videre diskusjon om rimeligheten av portotillegget. Unnskyld meg, men er det bare jeg som tror at ordet ”porto” betyr ”betaling for frakt”? All den tid mine produkter presumtivt blir produsert i den butikk jeg skal hente, har jeg vanskelig for å se at et portotillegg overhode er relevant.

Forbrukerrådet mener at gode prisopplysninger er avgjørende for at forbrukerne skal kunne gjøre informerte og rasjonelle valg. Ifølge markedsføringsloven skal ikke butikker ha markedsføring som er ” egnet til å villede forbrukerne” og markedsføringsforskriften påbyr selgere å oppgi eventuelle tillegg særskilt. Fotoknudsens Peggy mener tydeligvis at de overholder markedsføringsloven. Hva synes du?

Før jul skulle jeg reklamere på en bikini kjøpt i en kvalitetsbutikk (Lalina) på St.Hanshaugen i Oslo. Fargen hadde falmet kraftig. I motsetning til billigkjeder pleier slike forretninger å være profesjonelle ved reklamasjoner. De pleier å være mer bevisst det faktum at det er viktig med god kundebehandling gjennom hele prosessen, fra kunden kommer inn i butikken til eventuell reklamasjon. Det er jo logisk: Lokker man kunder med kvalitet må man være ytterst forsiktig med respektløs behandling av reklamasjoner pga nettopp dårlig kvalitet.

Jeg tenkte at reklamasjonen hos Lalina skulle gå knirkefritt. Ja, så naiv var jeg at jeg så for meg følgende scenario: Jeg viser frem min bikini-overdel som har mistet svært mye farge på de 2-3 månedene jeg har hatt den, personalet konstaterer raskt at slikt skal ikke skje med deres kvalitetsvarer, jeg får spørsmål om jeg ønsker ny vare, penger eller omlevering og jeg svarer at gjerne ønsker å gi den samme modellen en sjanse til. Før jeg går kjøper jeg med meg en julegave. Den gang ei!

To ansatte så misbilligende på meg da jeg forklarte mitt ærende. De var tydelig sjokkerte over det kraftige fargetapet. Det haglet med spørsmål som klart insinuerte at jeg hadde ødelagt bikinien. F.eks var åpningsspørsmålet ”Hva har du gjort med denne?”

Jeg ble litt perpleks over spørsmålet. Hva gjør man med en bikini? Jeg bader med en bikini. Hva skulle jeg ellers gjort med den?

Videre fikk jeg hele tiden spørsmål om hva slags vaskemiddel jeg hadde brukt, selv om jeg gjentok og gjentok at jeg ikke hadde vasket overdelen –kun skylt den.
Det ble også påpekt at bikinihektene var veldig slitt. Akkurat! Er ikke nettopp slikt tegn på dårlig vare? I stedet for å vurdere den muligheten, fikk jeg på følelsen at de ansatte mente jeg hadde brukt tiden min på å skrape opp hektene med en stålbørste eller lignende…

Hvorfor ble jeg ikke stilt spørsmål som også åpnet for at det kunne være noe galt med varen? F.eks spørsmål som ”Fargen er falmet ja, hvor ofte har du brukt bikinien?” og ”Spilen på venstre side er veldig bulkete, kan vi få se om det skyldes at bikinien føyer seg etter kroppen din?” Hvis jeg også hadde fått slike spørsmål ville jeg nok ikke opplevd de øvrige spørsmålene så hatske. Men jeg fikk utelukkende spørsmål som fikk meg til å oppleve det som at personalet mente jeg hadde ødelagt min egen bikini for å få en ny…. Men ærlig talt, hvorfor skulle man ødelegge en nærmest ny bikini som man tror vil vare i 10 år for å hente seg ut en ny av akkurat samme type????

Etter en ny runde (jeg måtte ut og summe meg), fikk jeg en ny ekspeditør som var langt mer proff. Men å vurdere reklamasjonen selv, å nei, det var ikke mulig. Det hadde de ikke kompetanse til. Nei vel? Så hvor lang tid skulle jeg så vente før de ville la den endelige dommen falle: om min bikini hadde en mangel eller om jeg selv hadde ødelagt den?

Normalt en uke, maks 10 dager var svaret. Deres leverandør i England måtte ta stilling til klagen. Jeg forsøkte gang på gang og forklare at leverandørens oppfatning var irrelevant for butikkens mangelsansvar. Dersom varen har mangel – som den så ekstremt tydelig hadde –  så har jeg krav på f.eks omlevering/ny bikini umiddelbart. I hvert fall raskere enn 10 dager. Det var som å snakke til veggen. Likeså når jeg forsøkte å forklare at medbragt kvittering ikke var noe vilkår for å få behandlet reklamasjonen. En av de ansatte husket til alt overmål at jeg hadde kjøpt kvitteringen, men den ansatte mente likevel at jeg ”egentlig” skulle hatt med meg kvitteringen…

Over 2 måneder etter innlevering av bikinien- ankom ny bikinioverdel til meg. Jeg måtte hente den selv i butikken. Ingen beklagelse. Verken på behandlingen av meg ved inngivelsen av reklamasjonen. Eller på tiden det har tatt å behandle min reklamasjon/skaffe meg en ny. Dette kan de gjøre med loven i hånd. Forbrukerkjøpsloven gir deg ikke rett på noen kompensasjon i tilfeller som dette. Forbrukerkjøpsloven legger opp til at butikker umiddelbart aksepterer å gi ny vare dersom opprinnelig vare hadde mangel. Gjør de ikke det, har vi ingen andre ”sanksjoner” enn å heve, dvs. annulere, kjøpet. Men man hever ikke dersom man kun ønsker samme modell på nytt.

Virkeligheten er annerledes enn teorien, I virkeligheten opplever vi at ”alle” butikker mener deres leverandør må vurdere reklamasjonen. Som om jeg har en avtale med deres leverandør? Det er butikken som har tatt imot mine penger. Om deres leverandør vil refundere butikken pengene eller ei, er en sak mellom butikken og leverandøren. Butikken må like fullt gi meg det jeg har krav på dersom bikinien som de har solgt meg ikke holder mål.

I virkeligheten går det som oftest vinter og vår før du hører noe etter en reklamsjon. Du må gjerne følge opp igjen selv.

Forbrukerombud Bjørn Erik Thon: Jeg oppfordrer deg til å jobbe for utvidelse av reglene om lånevare ved reparasjon, til også gjelde ved trenering av reklamasjon (f.eks 3 etter virkedager)! En butikk som selger varer bør enten selv ha kompetanse til å avgjøre om det foreligger mangel, eller kunne skaffe seg en ekstern vurdering innen rimelig tid. La butikkene slutte å herse med oss forbrukere!

PS Har dere tenkt på hvor merkelig det er at ordet ”reklamere på” betyr å klage mens” reklamere for” betyr det motsatte. Merkelig hvor stor betydningen en liten preposisjon (?) har å bety.

Det er derfor tragikomisk at nettopp Øyvind er den eneste webjurist som har blitt nektet å prosedere. Også dette var en oppsigelsessak. Dommeren skrev bl.a. ”under henvisning til at saken gjelder et søksmål etter arbeidsmiljøloven, finner retten ikke grunn til å gi tillatelse til at du opptrer som prosessfullmektig for NN (anonymisert av meg). Retten har lagt avgjørende vekt på sakens kompleksitet, at sak av denne type er meget omfattende og krevende, og kan heller ikke se at det er formålstjenlig at du godkjennes som prosessfullmektig.” Dommeren gjorde ingen ting i forkant for å få greie på hva slags erfaring og kompetanse Øyvind har innenfor arbeidsretten. På spørsmål fra Øyvind,  bekreftet dommeren at det ikke var noe å utsette på Øyvinds prosesskriv i saken.
Nektelsen avstedkom et brev fra meg til den arrogante dommeren. Hun har (foreløpig) ikke svart på brevet.

Det er to yrkesgrupper her i landet som tilbyr betalt rettshjelp – advokater og rettshjelpere. Men rettshjelperne er en godt bevart hemmelighet skal vi tro Aftenposten kommentator Aspaas som skrev følgende den 10.08.2004: ” Ingen – absolutt ingen i mengden relativt oppegående mennesker jeg har spurt de siste ukene, vet hva det er. Noen prøver seg med “en som hjelper til i rettssalen”, men de fleste melder ganske enkelt pass. De færreste vet at de eksisterer.” Dette til tross for at vi ” bidrar ganske enkelt til å opprettholde rettssamfunnet” – fortsatt ifølge samme kommentator.

Heller ikke Regjeringen eller departementene pleier å huske at de i 1992 etablerte rettshjelperne som en alternativ yrkesgruppe til advokater. Da lovendringen i domstolsloven ble vedtatt i 1991 uttalte Familie- og Forbrukerdepartementet i sin høringsuttalelse følgende: ”En liberalisering vil trolig føre til at flere etablerer praksis og arbeider på områder som i dag ikke er særlig godt dekket med advokat. Dette vil være områder som trygd, bolig og familie. Dette vil kunne være med på å bryte ned advokatsperren hos mange. Rettshjelpertjenester vil fremstå som et reelt alternativ for folk flest, ikke bare høystatusgrupper og forretningsverden.” Det kan imidlertid virke som alle som jobbet med denne høringen i departementet sluttet kort tid etter ordningen med rettshjelpere ble vedtatt. Personlig blir jeg fortsatt overrasket hver gang det offentlige husker oss rettshjelpere.

Statens informasjonstjeneste utgir diverse offentlige informasjonsbrosjyrer, herunder også jussbrosjyrer. De samme brosjyrene publiseres også på www.regjeringen.no. Som du sikkert allerede har forstått neves ikke rettshjelpere i disse brosjyrene. Men: Ikke bare utelates rettshjelperne. Gjennomgående anbefales leseren å kontakte advokat dersom de trenger ytterligere råd. Det verste eksemplet finnes i brosjyren ”Det økonomiske forholdet mellom ektefeller”. Her står det: ”Når en trenger hjelp i forbindelse med rettslige problemer, er det ofte naturlig å henvende seg til advokat.” Hallo??? Hvorfor er det ikke ”naturlig” for det norske folk å henvende seg til en rettshjelper også?

Jeg husker fremdeles svaret jeg fikk fra Justisdepartementet den gangen jeg redegjorde for mine planer om å etablere Webjuristene – et lavpris rettshjelpstilbud på internett. Formålet var å gi vanlige folk et billigere alternativ til advokatene og slik bidra til økt rettssikkerhet her i landet. Svaret kom etter ti (!) måneder og var på to knappe linjer hvorav den ene lød slik: ”Av konkurransemessige hensyn kan vi ikke støtte én av to yrkesgrupper i samme marked.” Også hos SND (nå Innovasjon Norge) lød pipen likeså. Hallo? Departementet har gitt støtte til “én av to yrkesgrupper i samme marked”, nemlig advokatene, siden 1992! De nevner jo fortsatt kun én av to yrkesgrupper i disse brosjyrene.

Til tross for at jeg har gjort samtlige departementer oppmerksomme på denne forskjellsbehandlingen til ugunst for borgerne, men til gunst for advokatene som stand, har ingenting skjedd i løpet av to år. Brosjyrene reklamerer fortsatt for advokatene og kun dem. Ikke en gang online-versjonene på nett har Regjeringen tatt seg bryet med å endre.

Regjeringen burde sørget for endring av brosjyrene for lenge siden!  Regjeringen burde i hvertfall foreslått å lage en ny brosjyre om rettshjelp i fredagens rettshjelpsmelding! Alle ville tjent på det! (Dog ikke advokatene.)

Det sier seg selv at en yrkesgruppe med under 50 aktive utøvere vil bruke svært, svært lang tid på å bli kjent som yrkesgruppe på egen hånd. Dersom rettshjelperstanden ikke vokser hurtigere i årene fremover, vil det ta lang tid før rettshjelperstanden vil være på størrelse med dagens advokatstand (6000 stk). Faktisk vil ikke det skje før år 4175. (Beregningen er gjort slik: økt ant. rettshjelpere pr år: 2,77, dagens advokatstand 6000:2,77 = 2166 år, 2009 + 2166 = 4175. Det reelle tall er langt verre fordi beregningen forutsetter at ingen rettshjelpere faller fra i løpet av 4000 år…).

Hvorfor har ikke Regjeringen sett det åpenbare paradokset her?  Alle vet at det er mulig å gå til en advokat når man har et juridisk problem. Men de færreste har råd til å gå til en advokat. De fleste har råd til en rettshjelper, ref. fortsatt kommentator Aaspaas ” Vi andre kan bruke rettshjelpere. Det er fullverdig juridisk hjelp til halv pris.”. Men de færreste kjenner til at det finnes et alternativ til dyre advokater. De fleste, om ikke alle, rettshjelpere har en timepris som ligger godt under offentlig salærsats på 87o kr eks mva, som Advokatforeningen mener er alt for lav.

Dersom Regjeringen hadde utarbeidet en ny info-brosjyre om rettshjelp (hvem, hva, hvor), som gjerne ble distribuert til det ganske land, vil det udekkede rettshjelpsbehovet halveres i løpet av 10 år. Det er min hypotese. Er det ikke et paradoks at et så enkelt tiltak ikke er nevnt i rettshjelpsmeldingen? Meldingen konstaterer at ”rettshjelpsordninga ikkje alltid er god nok for dei som ikkje veit kvar dei skal vende seg.”, men hva da med å gjøre noe med det lave kunnskapsnivået om rettshjelp i Norge? Personlig mener jeg nøkkelen til å bedre rettssikkerheten i Norge er bedre informasjon om rettshjelp-aktørene .

En offentlig brosjyre om rettshjelp bør inneholde:

- Rettshjelpere og advokater er de to yrkesgruppene som selger rettshjelp i Norge i dag

- Forskjellen mellom advokat og rettshjelper

- Den offentlige veiledningsplikten (Visste du at kan kreve å få hjelp til å lage en stevning ved enhver domstol?)

- Hvor man kan få fri rettshjelp (Visste du at enhver advokat eller rettshjelper kan innvilge rettshjelp dersom vilkårene er oppfylt?)

- Andre gratistiltak slik som Jussbuss, GateJuristen o.l

Regjeringen har selvfølgelig foreslått noe for å bedre rettshjelpen i Norge. Samtlige borgere skal få en time gratis rettshjelp (pr år?) ved offentlige servicekontor. Og flere skal få fri rettshjelp. Dette er omfattende forslag. Men kjære Storberget, jeg sier som Reitan: det enkle er ofte det beste. I hvert fall et godt sted å begynne. Eller ser du ikke skogen for bare trær, Storberget?

Etter at Arbeidstilsynet ila revisjonsselskapet Ernst & Young en millionbot på grunn av ulovlig overtid, skjelver Advokatforeningen i buksene. Advokatfirmaene står nå for tur. Der jobber nyutdannede jurister som advokatfullmektiger. De jobber ”døgnet rundt” for en fast årslønn. De er i en såkalt lærlingposisjon, ref. Justisdepartmentets rundskriv G25/1997 :” Stillingen som advokatfullmektig er ment som en læretid hvor fullmektigen skal dyktiggjøre seg for å utøve advokatvirksomhet. Fullmektigen skal i denne tiden lære litt om de forskjellige sider ved advokatgjerningen.” At advokatfullmektigene er i en uselvstendig posisjon følger også av stillingstittelen. Som advokatfullmektig har de fullmakt fra Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet til å jobbe som advokat. Men advokater er de ikke. I stedet representerer de i realiteten en egentlig advokat.

Advokatfullmektigene jobber med reelle saker og det blir utstedt høyst reelle fakturaer for deres arbeid. Men de er ikke ”frie” med hensyn til den rådgivningen de gir. De blir overvåket av sin såkalte ”prinsipal” – en advokat som har påtatt seg å lære dem opp. Ifølge ovennevnte rundskriv skal ” Praksis som advokatfullmektig skal derfor utføres under prinsipalens kontroll og instruksjon.”

Advokatfullmektigens status er selvfølgelig ikke ukjent for Advokatforeningen, tvert imot er ovennevnte sitater inntatt i Advokatforeningens egen ” Veiledning for ansettelse og oppfølging av advokatfullmektiger”.

Når DNAs hovedstyre likevel presterer å mene at en advokatfullmektig kan ha en ”særlig uavhengig stilling” er det åpenbart at det er næringsinteressene til de store medlemmene som har vunnet over den juridiske fornuft. Men glemmer foreningen at også advokatfullmektigene er deres medlemmer – og kanskje morgendagens store medlemmer?

Overtidsbetaling i advokatyrket har vært et ikke-tema siden tidenes morgen. Til tross for klare rettigheter til overtidsbetaling ved arbeid utover 40 timer pr uke i arbeidsmiljøloven. De samme advokatfullmektigene som aktivt krever overtidsbetaling på vegne av sine klienter, krever selv ikke et øre overtid fra sin egen arbeidsgiver? Hvorfor ikke? De kjenner i hvert fall loven bedre enn de fleste. Fordi det ikke vil være ”populært”. Og ja, i advokatfirmaene er det viktig å være populær. Det er bare slik man kommer opp til det ultimate partner-nivået.

Men kjære advokatfullmektig: Er det verd slitet? Er det verd å slave rundt dag ut og dag inn? Smile til diverse sjefer som ”bare” ønsker at du ser litt på ditt og datt – helst i går, men det holder til i morgen kl. 08. Selv julaften og nyttårsaften jobber du også dersom ”saken krever det”? Får du klapp på skulderen og takk for at du står på? Hvor mye (les: lite) av egen verdiskapning blir utbetalt i lønn til deg? Hvor mye sitter din prinsipal igjen med? Har du noen garanti for at du blir tilbudt partnerskap en dag? Er det kanskje viktige ting i livet som du må nedprioritere for å jobbe vettet av deg for en prinsipal som bryter arbeidsmiljøloven over en lav sko?

Jeg skal ærlig innrømme at den utbytting som foregår av fullmektigene i advokatfirmaene, var en av årsakene til at jeg selv valgte å bli rettshjelper fremfor å jobbe som advokatfullmektig. Ingen bestemmer over meg. Fra først dag har jeg bestemt når jeg skal jobbe, med hvilke saker jeg skal jobbe, hvor mye jeg skal jobbe, når jeg skal ha ferie og så videre. Og den verdiskapning jeg har skapt, beholder jeg selv etter at marginale utgifter er betalt. Å være rettshjelper er frihet.

Dersom du ønsker å vite mer om reglene for overtid, se Webjuristenes artikkel “Reglene for overtid”.

Av Marianne Smith og Nina Dybedahl – Webjuristene

Nordmenn brukte til sammen 7,6 milliarder kroner på nettspill i 2007, og hele 6,3 av disse gikk til utenlandske nettsteder. På online spillsteder kan man bruke opp hele månedslønnen i løpet av et par ettermiddagstimer. Flere undersøkelser viser at personlige tragedier tilknyttet internettgambling øker og øker. Webjuristene engasjerte seg i debatten med en nettartikkel i 2003 og har hatt flere kunder med dokumentert spilleavhengighet og høy spillegjeld. Vi har fått et innblikk i disse menneskenes liv og slutter oss fullt og helt til overlege Hans Olav Fekjærs uttalelser i VG Nett nylig.

Bankene har fått ture frem
Til tross for klar bestemmelse i Straffelovens ikrafttredelseslov § 12 og diverse avgjørelser fra Bankklagenemda, har bankene nektet å akseptere at spillegjeld er ugyldig, dvs at den ikke kan inndrives. Har du brukt et norsk kredittkort til f.eks pokerspill, kan du la være å betale den opparbeidede kredittkortgjelden. Eneste betingelse er at den som har gitt kreditten har vært kjent med at kreditten blir brukt til spill. Mange spillsteder er registrert med en brukerstedkode for spill (MCC-kode 7995) – da er formålet åpenbart. Men også spillstednavn som ”PokerBet”, Online-Gamblers”, ”Betson” osv, bør tale sitt tydelige språk om formålet.
Bankklagenemda (BKN) har behandlet minst 6 slike saker og utfallet har alltid blitt det samme: Banken har blitt felt. Selv om bankene innstiller inndrivelse av spillegjeld mot de som har vunnet frem i BKN, avviser de avgjørelsens riktighet – og fortsetter å inndrive spillegjeld mot alle andre. Hvorfor mener bankene at de kan sette seg over loven på denne måten? Jo, de mener at loven ikke lenger gjelder fordi den er så gammel! Men da vil vi gjerne sitere jussprofessor Olav Torvund: Også loven om at man ikke kan ta liv er 100 år gammel, men ingen vil påstå at den ikke gjelder lenger.
Hvorfor ingen regjering for lenge siden ikke har sørget for å fjerne enhver tvil om gyldigheten av forbudet mot å inndrive spillegjeld, er en gåte for oss. Til tross for en Høyesterettsavgjørelse fra 2003, som nektet en spillkommisjonær for Norsk Tipping å inndrive spillegjeld på 6 millioner kroner, har bankene fortsatt å påstå at de kan inndrive spillegjeld. Hvor mange milliarder bankene ulovlig har inndrevet opp igjennom årene, får vi nok aldri svar på. Det er påfallende at ingen regjering har påtatt seg å flytte bestemmelsen om forbud mot inndriving av spillegjeld fra Straffelovens ikraftredelseslov til for eksempel Lotteriloven. Da ville bankene mistet sitt eneste argument for å fortsette med inndriving av spillegjeld i strid med BKNs avgjørelse – bestemmelsen i Lotteriloven ville jo da vært av helt ny dato.
Det hører for øvrig med til historien at bankene aldri har tilbakebetalt allerede innbetalt spillegjeld – også dette i strid med Straffelovens ikrafttredelseslov § 12.

Spillstedene likeså
Etter straffeloven, lotteriloven, pengespilloven og totalisatorloven må all pengespillaktivitet i Norge ha tillatelse i medhold av lov for å være lovlig, jf. straffeloven § 298. Både avholdelse, formidling og markedsføring av pengespill uten norsk tillatelse er forbudt, likeså medvirkning til slike handlinger.
Det er kun to spillselskaper som driver lovlig mot norske forbrukere – og det er Norsk Tipping og Norsk Rikstoto. De øvrige spillselskapene som markedsfører seg mot nordmenn på internett, f.eks med norsk webside, driver ulovlig. Vi sikter til Expekt, NettPartner, Trottingbet og mange andre spillnettsteder med norskspråklige websider.
Straffeloven gir også mulighet til å straffeforfølge eierne bak utenlandske spillselskaper som er rettet mot Norge. ”Virkningsprinsippet” gjelder i strafferetten. Prinsippet innebærer at en straffbar handling anses begått også der hvor handlingen er inntrådt eller tilsiktes å inntre.
Det er utvilsomt at virkningen/effekten av spillingen skjer her i Norge Dette betyr at pokerspill som tilbys i Norge kan stoppes, selv om nettselskapene og/eller deres servere befinner seg i utlandet. Denne rettstilstanden har vært kjent i Kulturdepartementet i flere år. Gjennom politisamarbeid over landegrensene, burde norske strafferegler overfor utenlandske spillselskaper, vært forsøkt håndhevet for lenge siden. Ved å straffeforfølge spillselskaper som bryter norsk lov, kunne vi kvalt det onde ved roten. Hvorfor har ingen regjering gitt politiet/påtalemyndigheten instruks om å prioritere slikt?

Det nye lovforslaget
Kultur- og kirkedepartementet har nå lagt frem et lovforslag om å forby formidling av betaling for pengespill som er ulovlige i Norge. Hvis man vil stoppe muligheten for alle nordmenn til å spille online i fremtiden, vil man nok komme et godt stykke på vei med en vedtagelse av dette lovforslaget.
Et vilkår for at forbudet skal gjelde, er at betalingsformidleren kjenner til at betalingen går til en pengespillaktør uten norsk tillatelse. Det vil kunne skje en omgåelse av forbudet dersom spillsteder har fått plassering i en annen kategori enn den som skal brukes for spillsteder (MCC-kode 7995). Da kan bankene hevde – til tross for at spillstedenes navn klart signaliserer tjenestens innhold- at de ikke kjente identiteten til selskapet da kortet ble benyttet.
En annen innvending mot lovforslaget som har vært fremmet i denne debatten, er muligheten for å skaffe seg utenlandske kredittkort. Kanskje ennå mer praktisk er muligheten til å overføre penger med kredittkort til utenlandske e-pengeforetak som f,eks moneybookers.com.
Vi vil også nevne at selv om forarbeidene til lovforslaget forutsetter at vilkårene for å gjøre unntak fra EØS-avtalens fri flyt av kapital er oppfylt, så kan det tenkes EFTA-domstolen har en annen oppfatning.
Og sist men ikke minst: i dag er det mulig å overføre penger med kredittkort til en såkalt e-pengekonto. Det nye lovforslaget inneholder ikke noe forslag om at forbudet også skal omfatte slike e-pengeforetak.