Råd til Storberget – bruk rettshjelperne

Regjeringen har brukt flere år på å lage en plan for å redusere det udekkede rettshjelpsbehovet i Norge. Fredag 17. april ble den etterlengtede stortingsmeldingen publisert. Rettshjelperne burde vært nøkkelen til å redusere rettshjelpsbehovet.

Det er to yrkesgrupper her i landet som tilbyr betalt rettshjelp – advokater og rettshjelpere. Men rettshjelperne er en godt bevart hemmelighet skal vi tro Aftenposten kommentator Aspaas som skrev følgende den 10.08.2004: ” Ingen – absolutt ingen i mengden relativt oppegående mennesker jeg har spurt de siste ukene, vet hva det er. Noen prøver seg med “en som hjelper til i rettssalen”, men de fleste melder ganske enkelt pass. De færreste vet at de eksisterer.” Dette til tross for at vi ” bidrar ganske enkelt til å opprettholde rettssamfunnet” – fortsatt ifølge samme kommentator.

Heller ikke Regjeringen eller departementene pleier å huske at de i 1992 etablerte rettshjelperne som en alternativ yrkesgruppe til advokater. Da lovendringen i domstolsloven ble vedtatt i 1991 uttalte Familie- og Forbrukerdepartementet i sin høringsuttalelse følgende: ”En liberalisering vil trolig føre til at flere etablerer praksis og arbeider på områder som i dag ikke er særlig godt dekket med advokat. Dette vil være områder som trygd, bolig og familie. Dette vil kunne være med på å bryte ned advokatsperren hos mange. Rettshjelpertjenester vil fremstå som et reelt alternativ for folk flest, ikke bare høystatusgrupper og forretningsverden.” Det kan imidlertid virke som alle som jobbet med denne høringen i departementet sluttet kort tid etter ordningen med rettshjelpere ble vedtatt. Personlig blir jeg fortsatt overrasket hver gang det offentlige husker oss rettshjelpere.

Statens informasjonstjeneste utgir diverse offentlige informasjonsbrosjyrer, herunder også jussbrosjyrer. De samme brosjyrene publiseres også på www.regjeringen.no. Som du sikkert allerede har forstått neves ikke rettshjelpere i disse brosjyrene. Men: Ikke bare utelates rettshjelperne. Gjennomgående anbefales leseren å kontakte advokat dersom de trenger ytterligere råd. Det verste eksemplet finnes i brosjyren ”Det økonomiske forholdet mellom ektefeller”. Her står det: ”Når en trenger hjelp i forbindelse med rettslige problemer, er det ofte naturlig å henvende seg til advokat.” Hallo??? Hvorfor er det ikke ”naturlig” for det norske folk å henvende seg til en rettshjelper også?

Jeg husker fremdeles svaret jeg fikk fra Justisdepartementet den gangen jeg redegjorde for mine planer om å etablere Webjuristene – et lavpris rettshjelpstilbud på internett. Formålet var å gi vanlige folk et billigere alternativ til advokatene og slik bidra til økt rettssikkerhet her i landet. Svaret kom etter ti (!) måneder og var på to knappe linjer hvorav den ene lød slik: ”Av konkurransemessige hensyn kan vi ikke støtte én av to yrkesgrupper i samme marked.” Også hos SND (nå Innovasjon Norge) lød pipen likeså. Hallo? Departementet har gitt støtte til “én av to yrkesgrupper i samme marked”, nemlig advokatene, siden 1992! De nevner jo fortsatt kun én av to yrkesgrupper i disse brosjyrene.

Til tross for at jeg har gjort samtlige departementer oppmerksomme på denne forskjellsbehandlingen til ugunst for borgerne, men til gunst for advokatene som stand, har ingenting skjedd i løpet av to år. Brosjyrene reklamerer fortsatt for advokatene og kun dem. Ikke en gang online-versjonene på nett har Regjeringen tatt seg bryet med å endre.

Regjeringen burde sørget for endring av brosjyrene for lenge siden!  Regjeringen burde i hvertfall foreslått å lage en ny brosjyre om rettshjelp i fredagens rettshjelpsmelding! Alle ville tjent på det! (Dog ikke advokatene.)

Det sier seg selv at en yrkesgruppe med under 50 aktive utøvere vil bruke svært, svært lang tid på å bli kjent som yrkesgruppe på egen hånd. Dersom rettshjelperstanden ikke vokser hurtigere i årene fremover, vil det ta lang tid før rettshjelperstanden vil være på størrelse med dagens advokatstand (6000 stk). Faktisk vil ikke det skje før år 4175. (Beregningen er gjort slik: økt ant. rettshjelpere pr år: 2,77, dagens advokatstand 6000:2,77 = 2166 år, 2009 + 2166 = 4175. Det reelle tall er langt verre fordi beregningen forutsetter at ingen rettshjelpere faller fra i løpet av 4000 år…).

Hvorfor har ikke Regjeringen sett det åpenbare paradokset her?  Alle vet at det er mulig å gå til en advokat når man har et juridisk problem. Men de færreste har råd til å gå til en advokat. De fleste har råd til en rettshjelper, ref. fortsatt kommentator Aaspaas ” Vi andre kan bruke rettshjelpere. Det er fullverdig juridisk hjelp til halv pris.”. Men de færreste kjenner til at det finnes et alternativ til dyre advokater. De fleste, om ikke alle, rettshjelpere har en timepris som ligger godt under offentlig salærsats på 87o kr eks mva, som Advokatforeningen mener er alt for lav.

Dersom Regjeringen hadde utarbeidet en ny info-brosjyre om rettshjelp (hvem, hva, hvor), som gjerne ble distribuert til det ganske land, vil det udekkede rettshjelpsbehovet halveres i løpet av 10 år. Det er min hypotese. Er det ikke et paradoks at et så enkelt tiltak ikke er nevnt i rettshjelpsmeldingen? Meldingen konstaterer at ”rettshjelpsordninga ikkje alltid er god nok for dei som ikkje veit kvar dei skal vende seg.”, men hva da med å gjøre noe med det lave kunnskapsnivået om rettshjelp i Norge? Personlig mener jeg nøkkelen til å bedre rettssikkerheten i Norge er bedre informasjon om rettshjelp-aktørene .

En offentlig brosjyre om rettshjelp bør inneholde:

- Rettshjelpere og advokater er de to yrkesgruppene som selger rettshjelp i Norge i dag

- Forskjellen mellom advokat og rettshjelper

- Den offentlige veiledningsplikten (Visste du at kan kreve å få hjelp til å lage en stevning ved enhver domstol?)

- Hvor man kan få fri rettshjelp (Visste du at enhver advokat eller rettshjelper kan innvilge rettshjelp dersom vilkårene er oppfylt?)

- Andre gratistiltak slik som Jussbuss, GateJuristen o.l

Regjeringen har selvfølgelig foreslått noe for å bedre rettshjelpen i Norge. Samtlige borgere skal få en time gratis rettshjelp (pr år?) ved offentlige servicekontor. Og flere skal få fri rettshjelp. Dette er omfattende forslag. Men kjære Storberget, jeg sier som Reitan: det enkle er ofte det beste. I hvert fall et godt sted å begynne. Eller ser du ikke skogen for bare trær, Storberget?

Advokatforeningen bør skamme seg

Advokatforeningens hovedstyre har avgitt en uttalelse om at advokatfullmektiger ofte vil ha en særlig uavhengig stilling. Det er så dårlig juridisk skjønn at Advokatforeningen bør skamme seg.

Etter at Arbeidstilsynet ila revisjonsselskapet Ernst & Young en millionbot på grunn av ulovlig overtid, skjelver Advokatforeningen i buksene. Advokatfirmaene står nå for tur. Der jobber nyutdannede jurister som advokatfullmektiger. De jobber ”døgnet rundt” for en fast årslønn. De er i en såkalt lærlingposisjon, ref. Justisdepartmentets rundskriv G25/1997 :” Stillingen som advokatfullmektig er ment som en læretid hvor fullmektigen skal dyktiggjøre seg for å utøve advokatvirksomhet. Fullmektigen skal i denne tiden lære litt om de forskjellige sider ved advokatgjerningen.” At advokatfullmektigene er i en uselvstendig posisjon følger også av stillingstittelen. Som advokatfullmektig har de fullmakt fra Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet til å jobbe som advokat. Men advokater er de ikke. I stedet representerer de i realiteten en egentlig advokat.

Advokatfullmektigene jobber med reelle saker og det blir utstedt høyst reelle fakturaer for deres arbeid. Men de er ikke ”frie” med hensyn til den rådgivningen de gir. De blir overvåket av sin såkalte ”prinsipal” – en advokat som har påtatt seg å lære dem opp. Ifølge ovennevnte rundskriv skal ” Praksis som advokatfullmektig skal derfor utføres under prinsipalens kontroll og instruksjon.”

Advokatfullmektigens status er selvfølgelig ikke ukjent for Advokatforeningen, tvert imot er ovennevnte sitater inntatt i Advokatforeningens egen ” Veiledning for ansettelse og oppfølging av advokatfullmektiger”.

Når DNAs hovedstyre likevel presterer å mene at en advokatfullmektig kan ha en ”særlig uavhengig stilling” er det åpenbart at det er næringsinteressene til de store medlemmene som har vunnet over den juridiske fornuft. Men glemmer foreningen at også advokatfullmektigene er deres medlemmer – og kanskje morgendagens store medlemmer?

Overtidsbetaling i advokatyrket har vært et ikke-tema siden tidenes morgen. Til tross for klare rettigheter til overtidsbetaling ved arbeid utover 40 timer pr uke i arbeidsmiljøloven. De samme advokatfullmektigene som aktivt krever overtidsbetaling på vegne av sine klienter, krever selv ikke et øre overtid fra sin egen arbeidsgiver? Hvorfor ikke? De kjenner i hvert fall loven bedre enn de fleste. Fordi det ikke vil være ”populært”. Og ja, i advokatfirmaene er det viktig å være populær. Det er bare slik man kommer opp til det ultimate partner-nivået.

Men kjære advokatfullmektig: Er det verd slitet? Er det verd å slave rundt dag ut og dag inn? Smile til diverse sjefer som ”bare” ønsker at du ser litt på ditt og datt – helst i går, men det holder til i morgen kl. 08. Selv julaften og nyttårsaften jobber du også dersom ”saken krever det”? Får du klapp på skulderen og takk for at du står på? Hvor mye (les: lite) av egen verdiskapning blir utbetalt i lønn til deg? Hvor mye sitter din prinsipal igjen med? Har du noen garanti for at du blir tilbudt partnerskap en dag? Er det kanskje viktige ting i livet som du må nedprioritere for å jobbe vettet av deg for en prinsipal som bryter arbeidsmiljøloven over en lav sko?

Jeg skal ærlig innrømme at den utbytting som foregår av fullmektigene i advokatfirmaene, var en av årsakene til at jeg selv valgte å bli rettshjelper fremfor å jobbe som advokatfullmektig. Ingen bestemmer over meg. Fra først dag har jeg bestemt når jeg skal jobbe, med hvilke saker jeg skal jobbe, hvor mye jeg skal jobbe, når jeg skal ha ferie og så videre. Og den verdiskapning jeg har skapt, beholder jeg selv etter at marginale utgifter er betalt. Å være rettshjelper er frihet.

Dersom du ønsker å vite mer om reglene for overtid, se Webjuristenes artikkel “Reglene for overtid”.

Spillegjeld til besvær

Regjeringens nye lovforslag om å forby banktransaksjoner fra norske banker til de internasjonale spillselskapene kommer sent, men godt. Mer kunne likevel vært gjort langt tidligere, mener Nina Dybedahl og Marianne Smith i Webjuristene.

Nordmenn brukte til sammen 7,6 milliarder kroner på nettspill i 2007, og hele 6,3 av disse gikk til utenlandske nettsteder. På online spillsteder kan man bruke opp hele månedslønnen i løpet av et par ettermiddagstimer. Flere undersøkelser viser at personlige tragedier tilknyttet internettgambling øker og øker. Webjuristene engasjerte seg i debatten med en nettartikkel i 2003 og har hatt flere kunder med dokumentert spilleavhengighet og høy spillegjeld. Vi har fått et innblikk i disse menneskenes liv og slutter oss fullt og helt til overlege Hans Olav Fekjærs uttalelser i VG Nett nylig.

Bankene har fått ture frem
Til tross for klar bestemmelse i Straffelovens ikrafttredelseslov § 12 og diverse avgjørelser fra Bankklagenemda, har bankene nektet å akseptere at spillegjeld er ugyldig, dvs at den ikke kan inndrives. Har du brukt et norsk kredittkort til f.eks pokerspill, kan du la være å betale den opparbeidede kredittkortgjelden. Eneste betingelse er at den som har gitt kreditten har vært kjent med at kreditten blir brukt til spill. Mange spillsteder er registrert med en brukerstedkode for spill (MCC-kode 7995) – da er formålet åpenbart. Men også spillstednavn som ”PokerBet”, Online-Gamblers”, ”Betson” osv, bør tale sitt tydelige språk om formålet.
Bankklagenemda (BKN) har behandlet minst 6 slike saker og utfallet har alltid blitt det samme: Banken har blitt felt. Selv om bankene innstiller inndrivelse av spillegjeld mot de som har vunnet frem i BKN, avviser de avgjørelsens riktighet – og fortsetter å inndrive spillegjeld mot alle andre. Hvorfor mener bankene at de kan sette seg over loven på denne måten? Jo, de mener at loven ikke lenger gjelder fordi den er så gammel! Men da vil vi gjerne sitere jussprofessor Olav Torvund: Også loven om at man ikke kan ta liv er 100 år gammel, men ingen vil påstå at den ikke gjelder lenger.
Hvorfor ingen regjering for lenge siden ikke har sørget for å fjerne enhver tvil om gyldigheten av forbudet mot å inndrive spillegjeld, er en gåte for oss. Til tross for en Høyesterettsavgjørelse fra 2003, som nektet en spillkommisjonær for Norsk Tipping å inndrive spillegjeld på 6 millioner kroner, har bankene fortsatt å påstå at de kan inndrive spillegjeld. Hvor mange milliarder bankene ulovlig har inndrevet opp igjennom årene, får vi nok aldri svar på. Det er påfallende at ingen regjering har påtatt seg å flytte bestemmelsen om forbud mot inndriving av spillegjeld fra Straffelovens ikraftredelseslov til for eksempel Lotteriloven. Da ville bankene mistet sitt eneste argument for å fortsette med inndriving av spillegjeld i strid med BKNs avgjørelse – bestemmelsen i Lotteriloven ville jo da vært av helt ny dato.
Det hører for øvrig med til historien at bankene aldri har tilbakebetalt allerede innbetalt spillegjeld – også dette i strid med Straffelovens ikrafttredelseslov § 12.

Spillstedene likeså
Etter straffeloven, lotteriloven, pengespilloven og totalisatorloven må all pengespillaktivitet i Norge ha tillatelse i medhold av lov for å være lovlig, jf. straffeloven § 298. Både avholdelse, formidling og markedsføring av pengespill uten norsk tillatelse er forbudt, likeså medvirkning til slike handlinger.
Det er kun to spillselskaper som driver lovlig mot norske forbrukere – og det er Norsk Tipping og Norsk Rikstoto. De øvrige spillselskapene som markedsfører seg mot nordmenn på internett, f.eks med norsk webside, driver ulovlig. Vi sikter til Expekt, NettPartner, Trottingbet og mange andre spillnettsteder med norskspråklige websider.
Straffeloven gir også mulighet til å straffeforfølge eierne bak utenlandske spillselskaper som er rettet mot Norge. ”Virkningsprinsippet” gjelder i strafferetten. Prinsippet innebærer at en straffbar handling anses begått også der hvor handlingen er inntrådt eller tilsiktes å inntre.
Det er utvilsomt at virkningen/effekten av spillingen skjer her i Norge Dette betyr at pokerspill som tilbys i Norge kan stoppes, selv om nettselskapene og/eller deres servere befinner seg i utlandet. Denne rettstilstanden har vært kjent i Kulturdepartementet i flere år. Gjennom politisamarbeid over landegrensene, burde norske strafferegler overfor utenlandske spillselskaper, vært forsøkt håndhevet for lenge siden. Ved å straffeforfølge spillselskaper som bryter norsk lov, kunne vi kvalt det onde ved roten. Hvorfor har ingen regjering gitt politiet/påtalemyndigheten instruks om å prioritere slikt?

Det nye lovforslaget
Kultur- og kirkedepartementet har nå lagt frem et lovforslag om å forby formidling av betaling for pengespill som er ulovlige i Norge. Hvis man vil stoppe muligheten for alle nordmenn til å spille online i fremtiden, vil man nok komme et godt stykke på vei med en vedtagelse av dette lovforslaget.
Et vilkår for at forbudet skal gjelde, er at betalingsformidleren kjenner til at betalingen går til en pengespillaktør uten norsk tillatelse. Det vil kunne skje en omgåelse av forbudet dersom spillsteder har fått plassering i en annen kategori enn den som skal brukes for spillsteder (MCC-kode 7995). Da kan bankene hevde – til tross for at spillstedenes navn klart signaliserer tjenestens innhold- at de ikke kjente identiteten til selskapet da kortet ble benyttet.
En annen innvending mot lovforslaget som har vært fremmet i denne debatten, er muligheten for å skaffe seg utenlandske kredittkort. Kanskje ennå mer praktisk er muligheten til å overføre penger med kredittkort til utenlandske e-pengeforetak som f,eks moneybookers.com.
Vi vil også nevne at selv om forarbeidene til lovforslaget forutsetter at vilkårene for å gjøre unntak fra EØS-avtalens fri flyt av kapital er oppfylt, så kan det tenkes EFTA-domstolen har en annen oppfatning.
Og sist men ikke minst: i dag er det mulig å overføre penger med kredittkort til en såkalt e-pengekonto. Det nye lovforslaget inneholder ikke noe forslag om at forbudet også skal omfatte slike e-pengeforetak.

Klage på BIR er sendt i dag til klagenemda for offentlige anskaffelser

I dag har vi (Webjuristene) sendt inn klage på BIR (Bergens Interkommunale renholdsselskap e.l.) til Klagenemda for Offentlige anskaffelser. Bakgrunnen for dette finner du i forrige blogg-melding og i klagen – om du orker å lese den. Den er ganske omfattende.
Blir spennende å se om vi får medhold i at BIR ikke kan utelukke rettshjelpere og kun la advokater gi anbud på juridiske tjenester. Klagegebyret er på 860 kr. Håper dette er verdt penga!

Klagen er gjengitt her:

KLAGE TIL KLAGENEMNDA FOR OFFENTLIGE ANSKAFFELSER (KOFA)

KLAGER: Webjuristene AS
Frimannsgt 24
0165 Oslo

INNKLAGEDE: BIR AS
Conrad Mohrsvei 15
5892 Bergen

Klagefrist: Ifg. Forskrift om klagenemnd for offentlige anskaffelser (FOA) § 6(2) 2. pkt. må klage fremsettes senest ”seks måneder etter at kontrakt ble inngått av oppdragsgiver.” Tilbudsfristen var 10.03.08 og tilbudsåpning er samme dag. Tilbudenes vedståelsesplikt er 90 dager. Klagefristen er således overholdt.

Saken gjelder:
Bruk av kvalifikasjonskrav som resulterer i at potensielle leverandører utestenges fra konkurransen.

Faktiske forhold:
Den 24.01.08 kunngjorde BIR AS en åpen anbudskonkurranse gjeldende rammeavtale for kjøp av juridiske tjenester (Doffin Ref: JAN088043).

Én av klagers tilknyttede webjurister, rettshjelper Marit H. Håkonsen, tok 28.01.08 telefonisk kontakt med BIRs innkjøpssjef Atle Hitland, for å etterspørre informasjon om kunngjøringen, samt utvise interesse for utlysningen. Under samtalen fremkom det at tildelingskriteriene for rammeavtalekontrakten var vektet henholdsvis 60 % på pris og 40 % på tilbudets faglige og organisatoriske innhold. Dette gjentas også i anbudet, se konkurransegrunnlag, under tilbudsbestemmelser punkt 22. tildelingskriterier. Innkjøpssjef Hitland ga ovenfor Håkonsen uttrykk for at det var meget interessant for BIR om Webjuristene AS innga tilbud på rammeavtalen bl.a. grunnet klagers gunstige timepriser på de juridiske tjenestene.

Innkjøpsjefen ble under samtalen gjort oppmerksom på likheter og forskjeller mellom advokater og rettshjelpere, bl.a. vedrørende rett til å prosedere for domstolene. Innkjøpssjefen ga uttrykk for at dette ikke utgjorde noe problem, da anslagsvis kun 10 % av tjenestene innefor rammeavtalen utgjorde prosedyre og dersom det skulle bli behov for det, kunne prosedyre behovet eventuelt dekkes av de advokater Webjuristene har et etablert samarbeid med.

Konkurransegrunnlaget ble oversendt via e-post til Webjuristene umiddelbart etter telefonsamtalen, vedlegg 1.

Ved gjennomgang av konkurransegrunnlaget konstaterte Håkonsen at oppdragsgiver opererte med et kvalifikasjonskrav som gjennom sin formulering: “Leverandør må videre ha personell ansatt med bevilgning til å drive advokatvirksomhet, jmf Lov om domstolene § 220″ kunne resultere i at rettshjelpere likevel ikke kunne inngi tilbud.

Webjuristene sentralt, ved daglig leder Carl F. Kjeldsberg overtok dialogen med BIR/oppdragsgiver. E – postdialogen viser at BIR ved innkjøpssjef Hitland nektet å endre konkurransegrunnlaget slik at rettshjelpere kunne inngi anbud, se vedlegg 3. Begrunnelsen for å opprettholde ordlyden i konkurransegrunnlaget ble oppgitt å være ” mange av våre saker har et innhold hvor vi erfaringsmessig har hatt behov for advokater m/ bevilgning” og ”vi oppfatter disse vil kunne tilby oss en bedre assistanse en en rettshjelper”. Vedlegg 2

Bergensavisen (BA) tok tak i saken, og til avisen uttalte Hitland på vegne av BIR den 5.03.08 at de kun ville benytte juridiske rådgivere med best mulig kompetanse, og at kravet om advokatbevilling er nødvendig, se vedlegg 3.

Sakens juridiske side
Anbudet gjelder juridiske tjenester. Dette omfatter alt fra rådgivning til oppdragsgiver, herunder utforming av juridiske dokumenter og avtaler, kurs, opplæring og evt. veiledning av oppdragsgivers kunder , juridiske vurderinger for oppdragsgiver, brev/forhandlinger med oppdragsgivers motparter, til eventuell prosess for domstolene.
I konkurransegrunnlaget setter BIR det som et kvalifikasjonskrav at potensielle leverandører må ha personell ansatt med bevilling til å drive advokatvirksomhet jf. domstolslovens § 220.

Formålet med oppdragsgivers adgang til å stille kvalifikasjonskrav til leverandøren, er å sikre at minimumskrav som knytter seg til leverandørens egnethet til å levere etterspurte tjenester er til stede slik at kontraktsoppfyllelse oppnås.
Det skal videre være en forholdsmessighet mellom kvalifikasjonskravet og ytelsen som skal leverers jf. FOA §§8-4 og 17-4.

Spørsmålet blir etter dette om BIR hadde et objektivt og saklig grunnlag for å sette som et minimumskrav at potensielle leverandører skulle ha ansatte med advokatbevilling for å være kvalifiserte til å sikre oppfyllelse av rammeavtalen.

Klager mener at det må være tilstrekkelig å sette som minimumskrav at leverandøren har rettshjelperkompetanse. En rettshjelper har samme grunnutdanning som en advokat, dvs Cand.Jur eller Masters of Law grad. Rettshjelperen må som advokaten ha plettfri vandel og tegne ansvarsforsikring for å få tillatelse til å drive rettshjelp mot betaling, jf. domstolloven § 218, 2 ledd. Tillatelsen gis av Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet.
Rettshjelperen har i likhet med advokaten regnskaps og revisjonsplikt. I hovedsak utfører de også tilsvarende arbeidsoppgaver som advokater. En rettshjelper har som oftest mange års praksis som jurist i offentlig eller privat virksomhet før han/hun etablerer seg som rettshjelper. Rettshjelperne som er tilknyttet Webjuristene har en gjennomsnittlig arbeidserfaring på 10 år.

Slik sett er det liten eller tilnærmet ingen forskjell mellom yrkesgruppenes kompetanse, og begge er med dette bakgrunnsmessig og kompetansemessig likestilt hva angår egnethet til å utføre de etterspurte tjenestene. Webjuristene-kjeden består av 9 jurister med bred og allsidig kompetanse innen ulike rettsområder.

En rettshjelper kan meget vel være en bedre kvalifisert yter av juridisk rådgivning enn en advokat. For å oppnå rettshjelper- eller advokatbevilling er det kun krav om bestått juridisk
embetseksamen, ikke at embetseksamen karaktermessig er over et visst nivå. Det er aldri blitt foretatt noen sammenligning mellom karakterene til rettshjelperne og advokatene.
Advokater som er medlem av Advokatforeningen må riktignok gjennomføre et visst antall kurs pr år, men dette kravet kan omgås ved å betale penger til Advokatforeningen, jf. Advokatforeningens retningslinjer for etterutdanning pkt. 10.

I de tilfellene det oppstår behov for å prosedere en sak for domstolene, vil en rettshjelper kunne søke om tillatelse til å prosedere denne. Klager er ikke kjent med at noen rettshjelpere pt. har blitt nektet slik prosess-tillatelse. Det er også mulig for rettshjelpere å samarbeide med advokater som overtar saken dersom det skulle være behov for prosedyre/rettssak. Erfaringen vår er for øvrig at det kun er 1-2 % av sakene vi behandler som ender med prosess i domstolene.
Når det gjelder prosedyre, har jurister med advokatbevilling riktignok gjennomført tre rettssaker og et advokatkurs før de får bevillingen, men advokatkurset/ 3 rettssaker gir heller ingen garanti for at prosses-oppdrag vil bli utført bedre av en advokat enn en rettshjelper.

Konkurransegrunnlaget gjaldt anbud på juridiske tjenester hvor prosedyre antas kun å gjelde en mindre del av oppdraget. I følge tilbudsbestemmelsenes pkt. 14 er det dessuten fullt mulig for en tilbyder å inngi tilbud kun på deler av leveransen, f.eks å ta forbehold om at prosedyreoppdrag må utføres av andre. Webjuristene har et samarbeid med advokater som kunne ført sakene videre ved behov for prosess. Webjuristene vil følgelig være like faglig kompetent til å levere de tjenestene BIR etterspør som et advokatfirma.

Forskrift for offentlige anskaffelser åpner for at en leverandør kan støtte seg på andre foretaks finansielle og økonomiske styrke og tekniske eller faglige kvalifikasjoner, uavhengig av den juridiske karakteren av forbindelsen mellom dem. Leverandøren skal i slike tilfeller kunne dokumentere at han har tilgang på disse andre foretakenes kapasitet. Denne bestemmelsen gjør det blant annet enklere for nystartede og små selskaper å få mulighet til å levere til det offentlige. Det avgjørende er at leverandøren har evne til å oppfylle kontrakten, ikke hvordan denne evnen oppstår. BIRs kvalifikasjonskrav må også være i strid med grunnleggende prinsipper for offentlige anskaffelser, slik som at hensynene til effektiv konkurranse og likebehandling av leverandører ivaretas. At en leverandør som tilbyr juridiske tjenester til priser som i gjennomsnitt ligger langt under det som er vanlig i markedet utestenges fra å delta i konkurransen, bidrar til at konkurransen reduseres.

Som oppdragsgiver plikter BIR å sørge for at anskaffelsen baserer seg på konkurranse for å
sikre mest mulig effektiv ressursbruk i det offentlige, samt bidra til økt verdiskapning i samfunnet basert på formål for regelverk om offentlige anskaffelser. Med sin manglende vilje
til å foreta en mindre justering av konkurransegrunnlaget og med det åpne for økt konkurranse, bidrar BIR til å hemme konkurranse snarer enn å stimulere til den.
Som oppdragsgiver plikter også BIR å sikre at alle leverandører behandles likt gjennom hele anskaffelsesprosessen. Dette gjelder også utarbeidelsen av kunngjøringen og konkurransegrunnlaget i kvalifiseringsprosessen og tildelingsprosessen. At BIR opprettholder diskriminerende kvalifikasjonskrav uten å kunne begrunne dette på en saklig og objektivt måte, er i strid med likebehandlingsprinsippet. Et av formålene med de grunnleggende prinsippene for offentlige anskaffelser er å ivareta rettsikkerheten til aktørene i anskaffelsesprosessen og sikre at alle potensielle leverandører får de samme mulighetene til å få kontrakter med det offentlige. At BIR ikke åpnet for å justere konkurransegrunnlaget slik at klager kunne ha mulighet til å gi tilbud, resulterer i at rettshjelpere som yrkesgruppe ikke har samme muligheter som advokater til å få kontrakter med det offentlige.

Konklusjon
Med bakgrunn i ovennevnte er det etter klagers oppfatning ikke saklig grunnlag for BIR å sette som et bastant og ufravikelig krav at leverandøren av juridiske tjenester skal ha ansatt personer med advokatbevilling. Kvalifikasjonskravet bidrar ikke til å sikre at leverandøren er bedre kvalifisert til å levere en kontraktsmessig oppfyllelse og sikrer heller ikke tjenester av en høyere kvalitet.

Dersom konkurransegrunnlaget hadde blitt justert slik Webjuristene ba om, ville det resultert i at flere kvalifiserte leverandører hadde kunnet gi tilbud. Dette ville igjen ha åpnet opp for økt konkurranse og større foretningsmessighet for oppdragsgiver.

Det bes om at nemnda fastslår at innklagede har brutt lov om offentlige anskaffelser, ved kun å tillate anbud fra tilbydere som har ansatt personer med advokatbevilling

Oslo, 22.05.08
Webjuristene AS
Carl F. Kjeldsberg
daglig leder

Kommuner hindrer Webjuristene å gi anbud

Politiet er ikke alene om å bryte anbudsreglene for det offentlige. Kommunale og statlige virksomheter inviterer kun advokater når de lyser ut anbud på juridiske tjenester. Det offentlige kan i mange tilfeller spare mye på å velge rettshjelpere fremfor advokater,

Rettshjelperne utestengt fra å gi anbud
Webjuristene opplever å bli utestengt fra å bli vurdert i anbudskonkurranse på juridiske tjenester hos Bergensområdets Interkommunale Renovasjonsselskap AS (BIR).
BIR kjøper juridiske tjenester for en halv million kroner i året. I anbudsinnbydelsen heter det at det legges 60% vekt på pris og 40% på faglige og organisatoriske forhold. Når det gjelder de faglige og organisatoriske forhold legges det i innbydelsen bla. vekt på responstid, oppfølging og nettverk. Men det er kun advokater, og ikke rettshjelpere, som får lov å inngi anbud. Dette selv om retthjelperne har samme juridiske utdannelse som advokatene og om nødvendig kan føre saker for retten.
Webjuristenes ordinære timepris overfor næringslivskunder er kr. 700. Dette er ca. halvpartene av det advokatene normalt tar. Vi har utviklet webbaserte registreringsskjemaer som kan tilpasses den enkelte kunde, og den videre saksbehandling kan i stor utstrekning skje på internett via vår egenutviklede webdialog. Dette gjør at vi har svært rask responstid og tett oppfølging. Det er derfor svært frustrerende for oss å ikke en gang få sjansen til å bli vurdert opp mot advokatene. Kommunene og kommunenes innbyggere er heller ikke tjent med at rettshjelpere ikke blir invitert til å inngi anbud på juridiske tjenester. Det er innbyggernes skattepenger som benyttes til å betale for tjenestene.

Arrogant og kunnskapsløst av kommunen
Etter forespørsel fra Webjuristene om ikke BIR kunne endre grunnlaget for anbudet slik at også rettshjelpere kunne delta, skrev innkjøpssjef Atle Hitland i en e-post at det ikke er aktuelt å invitere rettshjelperne til å delta i den utlyste anbudskonkurransen. Han begrunnet dette med at ” …mange av våre saker har et innhold hvor vi erfaringsmessig har hatt behov for advokater m/ bevilgning” (merk at han ikke vet forskjell på bevilling og bevilgning) og ”…vi oppfatter disse vil kunne tilby oss en bedre assistanse enn en rettshjelper”. Webjuristene fulgte opp med å spørre om BIR hadde erfaring med rettshjelpere, siden de mener at advokater tilbyr bedre assistanse enn rettshjelpere. Til dette svarer Hitland ”…………ønsker ikke å kommentere denne utover de argumenter som jeg tidligere har sendt. Konkurransegrunnlaget vil derfor ikke bli endret denne gang”.
Det er utrolig arrogant av kommunen å ikke gi oss et skikkelig svar på vår forespørsel.
At BIR erfaringsmessig har behov for advokater med bevilling, vitner om kunnskapsløshet. En rettshjelper kan også prosedere saker for domstolene forutsatt samtykke fra den aktuelle domstol. Webjuristene går også i retten. Vår erfaring er at slikt samtykke kun er en formalitet og ingen reell hindring.

BIR i Bergensområde er ikke alene om å kun la advokatene inngi tilbud. Også Askøy kommune ønsker anbud på juridiske tjenester, men i likhet med BIR aksepterer de kun anbud fra advokater. Askøy kommune skriver i sin anbudsinnbydelse at kommunen har kjøpt advokattjenester for kr. 700 000 eks. mva siste 3 år. Tilsvarende tjenester fra Webjuristene ville kostet kommunen ca. halvparten, altså kr. 350 000.

Anbudsreglene skal øke konkurransen
Hovedformålet for offentlige anskaffelser er at de bidrar til økt konkurranse og verdiskapning i samfunnet basert på forretningsmessighet og likebehandling. Når det offentlige representert ved BIR og Askøy kommune som i dette tilfellet, ikke åpner opp for at rettshjelpere kan gi tilbud, er det konkurransehemmende og med det i strid med krav om forretningsmessighet.
Det kan stilles spørsmål ved om ikke dette også bryter med prinsippet om likebehandling av leverandører. Rettshjelpere er som nevnt en yrkesgruppe som i likhet med advokater tilbyr juridiske tjenester. Vi rettshjelperne har nå tapt før vi har fått søke.

Hva er en rettshjelper?

En rettshjelper er en jurist som har tillatelse fra Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet til å yte juridisk bistand mot betaling. Rettshjelpere og advokater har gjennomført samme juridiske utdannelse (normalt fem til seks år ved universitet). For å få advokat- eller rettshjelperbevilling må juristen ha plettfri vandel. Begge må tegne ansvarsforsikring og er bundet av de advokatetiske reglene. Advokaten må i tillegg ha praksis som advokatfullmektig, og skal i løpet av denne tiden ha ført tre saker ved domstolene og må gjennomføre et advokatkurs.

Rettshjelperne har normalt lavere timepriser enn advokatene, og yrket er ganske nytt. Det ble innført i 1992 for å øke konkurransen i markedet for å yte juridisk hjelp. Før 1992 advokatene fullstendig monopol.
Frem til nå har rettshjelperne ikke klart å hevde seg særlig i konkurransen med advokatene. I dag er det ca 6000 advokater og ca. 40 aktive rettshjelpere i Norge. Advokatenes timepriser har økt og økt, og advokatstanden har kjempet hardt for å begrense konkurransen i bransjen. Myndighetene har heller ikke bidratt særlig til å hjelpe rettshjelperne på veg. Selv i dag står det i nesten alle offentlige brosjyrer om juss, at folk må gå til advokat for å få hjelp. Rettshjelperne er ikke nevnt med et ord! Se mer om dette på DinSide.no.

For mange er terskelen høy for å gå til en advokat. Både prisen og statusen skremmer. Rettshjelperne har hverken så høye priser eller samme status. Derfor føles det nok mindre skummelt for mange ”vanlige folk” (hvem nå disse egentlig er) å gå til en rettshjelper i steden.

Rettshjelper Nina Dybedahl og undertegnede har i en årrekke påpekt at det er for liten konkurranse i advokatbransjen i diverse medier, se f.eks Gråter for sin syke mor (Dagbladet).

Les mer om rettshjelpere på Wikipedia.